Various Artists - Heart In Splinters (2LP)

Fakta Dobbel vinyl-LP-utgave. Inkluderer hefte i full størrelse. Ivrig tilbake til gullalderen for ecuadoriansk musica nacional, er denne andre runden med gjenoppdagelser mer en selektorenes sak: mindre andektig, mer flytende, med flere vendinger. Kvaliteten på musikken slipper aldri taket, og holder den samme klokt hjerteskjærende balansen mellom emosjonell øde og verdig utholdenhet, det samme bitersøte spillet mellom følelsesmessig overskudd og formell opphøyethet. Denne gangen er det kvinnene som stjeler showet. Laura og Mercedes Suasti var barnestjerner, med en eksklusiv kontrakt hos Radio Quito. I motsetning til nesten alle mennene her levde de lenge og hadde det godt: Mercedes døde i fjor, 93 år gammel. Gladys Viera og Olga Gutierrez kom begge til Ecuador fra Argentina. Gladys promoterte til å begynne med den skandaløse nye badedrakten Monokini; Olga opptrådte for besøkende britisk kongelighet i 1962. Olga var glamorøs, men tøff. Hun bagatelliserte amputasjonen av det ene beinet: «Jeg synger ikke med beinet.» Hun akkompagneres på åpningssporet vårt av typisk svingende, sensuell musica nacional: hjemsøkt orgel, glitrende xylofon, Guillermo Rodriguez' hjerteskjærende gitarspill og et vuggende, dansbart kontrabassspill som får deg til å dansa for å holde tårene tilbake. «Noen ganger tror jeg at du vil forlate meg uten minner», synger hun, «at du bare har skuffelser i vente for meg ... I fremtiden vil kjærligheten din lete meg opp, full av anger. Da vil det være for sent, det finnes ingen trøst, bare skuffelse venter deg.» Andre høydepunkter er de to bidragene fra Orquesta Nacional: Ponchito Al Hombro, som en eksentrisk forløper til Love Unlimited Orchestra, sendt inn i tropene fra en ukjent tid og rom; og tonedikt-et Atahualpa, en mystisk yumbo som påkaller Quitos eldste innbyggere, Kichwa. Også det skjelvende, sigøynerpreget fiolinspillet til Raul Emiliani, som kom til Quito fra Italia med posttraumatisk stresslidelse etter andre verdenskrig; den uutgrunnelige, sarkastiske eksperimentelle stilen til organisten Lucho Munoz; og rautingen og fløyten til Toro Barroso, i kuvtyverskolen til Lee Perry, der en gjørmete okse løper hjem til sin kjære chola, uredd og full av begjær.