Werner Dafeldecker - Parallel Darks (LP)

Fakta Den wienfødte, Berlin-baserte elektroakustiske mesteren Werner Dafeldecker skaper en intens og vakker musique concrète-reise på Parallel Darks. Han undersøker perspektiv, ekstrem subjektivitet og spøkelsene som hjemsøker våre hørselsverdener. Hva er sansningens avgrensede grenser? Hvordan kommer vi til å kjenne verden, og hvordan deler vi denne opplevelsen kollektivt? Hvor finnes punktene for gjensidig forståelse, og hvordan kan vi nærme oss de spektrale sidene ved vår sansning av verden? Det er disse spørsmålene som har formet tilnærmingene Werner Dafeldecker bruker på sitt første fullverdige elektroakustiske prosjekt. Parallel Darks tegner opp et divergerende, men relasjonelt lydfelt som speiler den intensiteten i praksis Dafeldecker har dyrket gjennom nesten tre tiår. Han er opptatt av lyder som ofte ligger i periferien av lytteopplevelsen, og Parallel Darks legger tette romlige teksturer inn i et tett vevd lydtapet. Ved hjelp av materiale samlet inn gjennom feltopptak, analog syntese og utvidede instrumentalteknikker binder Dafeldecker elegant disse kildene sammen og skaper en til tider utydelig harmoni mellom elementer som ellers kunne virke ulike eller i konflikt. Lydverdenen Dafeldecker skaper er samtidig musikalsk og dypt abstrakt. Mens potensielle harmoniske elementer dukker opp, trekkes de bort gjennom ulike dynamiske innskudd, som fanger ørenes oppmerksomhet. Det finnes ikke ett enkelt lydplatå, men en konstant utdyping, en vakker avgrunn av spektakulært trykk og vital akustisk mørke. Innspilt i løpet av 2018 og 2019 dveler hvert av utgavens to stykker ved lydenes evne til å være et spøkelse. Parallel Darks bruker lyder på selve terskelen til persepsjon som antyder urolige akustiske rom og hjemsøkte soner der hverdagens lyttregler må legges til side. I disse sonene former Dafeldecker nøye skjulte lydrelasjoner som krever en intens lytteinnsats. «Det sammenligner musikk og virkelighet. Musikken fungerer som en observatør: musikken observerer virkeligheten. Og det er nettopp grensene for denne tilnærmingen som får oss til å innse noe om observasjonsinstrumentet. Musikken, det kulturelt skapte, blir dermed en metafor for persepsjon. En persepsjon som på ingen måte kan gjøre rettferdighet til det som er blitt oppfattet, og i denne svikten kan den fortelle oss desto mer om grensene for vår persepsjon og om prosessen med å skape virkelighet i persepsjonen.» – Peter Ablinger