Howlin Rain - Watermelon (CD)

Fakta For å feire 20 år på bussen til aldri-aldri-land leverer Howlin Rain Watermelon, en glitrende gave av dyptgående coverlåter hentet fra en sen kveldssending på FM som aldri fantes. Platen fremkaller en tid da LP-er, vannsenger og bongs stod side om side i headshops spredt langs kystene og i delstatene mellom dem. Watermelon oppsummerer bandgrunnlegger Ethan Millers lange, merkelige reise fra den utbrente Blue Cheer-tåken i Comets On Fire, til Howlin Rains vedvarende kjærlighetserklæring til rockeradioen på 70-tallet (og tiden hos Rick Rubins amerikanske label), deretter et stopp i acid-folkens liljefelt hos Heron Oblivion, før ferden går videre med ekstatiske sølvstrømmer ut i verdensrommet sammen med The Odyssey Cult og Orcutt Shelley Miller. Med Watermelon har Miller igjen fornyet Howlin Rains stadig skiftende besetning. Kun trommeslager Justin Smith fra de siste par besetningene er med, og de nye er Jonny Niemann (keys), Jason Soda (gitar og vokal), Kyre Wilcox (bass og vokal) og de profilerte gjestene Chris Robinson (The Black Crowes), Ty Segall og David Nance. Det nye bandet vender ikke helt tilbake til de velstelte hekkene i The Russian Wilds, selv om det utforsker noen av de samme AOR-trekkene. I stedet tar det lærdommene Ethan fikk i ødemarken hos et major-label og legger dem inn i et speil av bandets mer beskjedne, avskallede røtter, brutt tilbake gjennom de strammere psykedeliske grepene fra de nyere Silver Current-utgivelsene. Platen inneholder låter av Mountain, Judee Sill, Sugluk, Moby Grape, Fairport Convention, Todd Rundgren, Scott Walker, Tim Hardin og Mountain Bus, som bidrar med Rosali, albumets passende avslutning, en fin Dead-inspirert jam som fører inn i den kosmiske tykningen. Silver Paper, den første singelen, tar Mountains oppriktige, rå og slitte soulvokal (passende levert av The Black Crowes' Chris Robinson) og gripbrettets pyrotekniske spill opp i en (mye) høyere tonart. 30th Century Man gir Scott Walker-klassikeren eksploderende fuzz-soloer og fortapt sen kveldsvokal (takket være Ty Segall, den perfekte motspilleren til Walkers fløyelsmykke crooning). Fall Away, et spor fra det sentrale Native North America-samlealbumet på Light in the Attic, bytter den enestående urfolksrytmen med Crazy Horse-driv og bluende fuzz. For dem som har mistet Howlin Rains spor gjennom årene, eller hoppet av i årene etter The Russian Wilds, er denne LP-en en hard omstart, en fantastisk innsprøytning av psykedelisk kraft og en strålende nyskapning av et band som ikke er uvant med nye begynnelser. Hver låt på Watermelon åpner en ny eske med overraskelser. Av frykt for å ødelegge dem med ord lar jeg dem være uomtalt. Det er nok å legge nålen på platen for å låse dem opp.