Randy Holden - Population III (CD)

Fakta Hvordan følger man opp et av de mest legendariske, men sjeldneste albumene som sies å ha markert fødselen av doom metal? Hvis du er Randy Holden, gir du alle omtrent femti år til å ta igjen, og slipper så uanstrengt en smakfullt modernisert tolkning av den lyden. Population III tar opp der Holdens solodebut fra 1969 slapp, oppdatert med flere tiårs teknologisk utvikling og personlig ettertanke. Etter tiden sin i proto-metal-pionerene Blue Cheer i 1969 ønsket gitaristen mer kontroll over sitt neste prosjekt. Dermed ble Randy Holden - Population II til, duoen fikk navn etter den astronomiske betegnelsen på en stjernehop med tunge metaller til stede. Sammen med trommeslager og keyboardist Chris Lockheed skapte Holden det mange mener er en av de tidligste formene for doom metal. Deres debutalbum på seks låter, Population II, dykker ned i blytung sludge, tungrodd doom og episke, svevende riff som låter fri fra alle tidens begrensninger. Problemer med albumets opprinnelige utgivelse i 1970 gjorde Holden konkurs, og han forlot deretter musikken i over to tiår. Med god grunn regnes det som et mesterverk, og frem til en endelig ordentlig utgivelse i 2020 på Riding Easy Records var det lenge en hellig gral for platesamlere. Vi spoler frem til 2010, da gitaristen og vokalisten stille ble overtalt til å spille inn et oppfølgeralbum av Randy Pratt, Holden-superfan og medlem av Cactus. Sammen med trommeslager Bobby Rondinelli (som har spilt med Black Sabbath, Blue Öyster Cult og Rainbow) spilte trioen inn samlingen på seks låter med blytung fremtidsblues, Population III. «Randy Pratt hadde skrevet de grunnleggende låtstrukturene, han forsto musikken min og hvor jeg kommer fra ganske godt», sier Holden. «Han traff spikeren.» Innspillingen ble likevel lagt på hylla i over ti år. Gjennom hele Population III leverer Holden uanstrengt skrikende, svevende lead og hodeknusende riff, med sin karakteristiske lave grus og tilbøyelighet til midtøstlige skalaer. Sammen med Pratts bass som sitter fast i grooven, den lette flanging-effekten på Rondinellis trommer og hans bokseaktige rytmer, minner albumet til tider om Presence-eraen til Led Zeppelin. Til tider høres Holden ut som Neil Young med Crazy Horse og deres ødelagte grunge, der hans luftige falsettvokal dytter og drar i gitarens sirenekall. Population III er ekte vare, en kraftig fortsettelse av en lyd smidd for femti år siden, som nesten aldri ble til noe. På en eller annen måte finner Randy Holdens musikk alltid en vei gjennom tidens prøvelser.