Randy Holden - Population Iii (LP)

Fakta Hvordan følger man opp et av de mest legendariske og sjeldneste albumene, som sies å ha markert fødselen av doom metal? Hvis du er Randy Holden, gir du alle omtrent femti år på å ta igjen, og slipper deretter med selvsikker ro en smakfullt modernisert gjenskaping av den lyden. Population III tar opp tråden der Holdens soloalbum fra 1969 slapp, oppdatert med flere tiårs teknologisk utvikling og personlig innsikt. Etter tiden sin i proto-metal-pionérene Blue Cheer i 1969 ville gitarist ha mer kontroll over sitt neste prosjekt. Slik ble Randy Holden - Population II til, duoen fikk navnet sitt etter den astronomiske betegnelsen for en stjernehop med tunge metaller til stede. Sammen med trommeslager og keyboardist Chris Lockheed skapte Holden det mange mener er en av de tidligste formene for doom metal. Debutalbumet deres med seks låter, Population II, dykker ned i tung sludge, tungrodd doom og episke, svevende riff som høres fri fra alle tidens begrensninger ut. Problemer med albumets opprinnelige utgivelse i 1970 gjorde imidlertid Holden konkurs, og han forlot deretter musikken i over to tiår. Med god grunn regnes det som et mesterverk, og frem til den endelige, ordentlige utgivelsen i 2020 på Riding Easy Records var det i lang tid en hellig gral for platesamlere. Spol frem til 2010, og man finner gitaristen og vokalisten stille overtalt til å spille inn et oppfølgeralbum sammen med Holdens store beundrer og Cactus-medlem Randy Pratt. Sammen med trommeslager Bobby Rondinelli (som har spilt med Black Sabbath, Blue Öyster Cult og Rainbow) spilte trioen inn samlingen med seks låter og tung fremtidsblues, Population III. «Randy Pratt hadde skrevet de grunnleggende låtstrukturene, han forsto musikken min og hvor jeg kommer fra ganske godt», sier Holden. «Han traff spikeren på hodet.» Men innspillingen ble til slutt lagt på hyllen i over et tiår. Gjennom Population III leverer Holden uanstrengt skrikende, svevende solo og hodeknusende riff, med sitt kjennetegnende dype driv og tilbøyelighet til midtøstlige skalaer. Sammen med Pratts låsta bass, den lette flangingeffekten på Rondinellis trommer og hans knyttnevekjappe rytmer minner albumet til tider om Presence-eraen til Led Zeppelin. Holden høres av og til ut som Neil Young med Crazy Horse, med en knakende grunge, mens hans sylende falsettvokal dytter og drar i gitarens sirenekall. Population III er ekte vare, en kraftig fortsettelse av en lyd smidd for femti år siden, som nesten aldri ble til noe. Likevel finner Randy Holdens musikk alltid en vei gjennom tidens prøver.